Dato: 24. oktober 1826
Fra: H.C. Andersen   Til: Jonas Collin d.æ.
Sprog: dansk.

Kjære Velgjører!

Tidt har jeg besluttet hos mig selv, ikke ved Klynkeri i mine Breve at svække Deres Interesse for mig, men ofte har jeg begyndt igjen naar Noget gik mig imod, at udøse mine Sorger for Dem. Da De sidste Gang skrev til mig i denne Anledning, bød De mig: "være rolig og fornuftig - tage Tingene i Verden som de ere og ikke som (jeg) tænkte mig dem." - jeg har gjort og gjør mig al Umage for at følge Deres sande og velmeente Raad; jeg vil heller ikke klage eller lade mine Følelser bruse vildt ud, kun historisk fortælle Dem Tingenes Gang. - Forholdet mellem Dem og mig veed jeg vel er uhyre stort, men De har jo tilladt mig, ærligt og ligefrem, at sige Dem Alt; De har aldrig skuffet min Tillid og derfor vil jeg vedblive at tye til Dem, end til De selv yttrer Uvillie derfor. De kjender min Stilling, mine Forhold og min hele Sjæl, jeg behøver altsaa ei at omtale disse; egentligt burde jeg slet ikke skrive, - thi kjede Dem, maa det sikkert[,] Deres Mening har De jo ogsaa sagt mig, men jeg kan ikke, jeg maa tale med Dem; læs dog mit Brev ud, lad ikke Længden og Stoffet skræmme Dem, husk paa at De er min eneste Støtte. - Det gaaer slet ikke godt hernede. - Een Discipel fra Slagelse fulgte, ligesom jeg, med Rectoren herned, han blev nu demiteret, fik Laud, men i Græsk et Haud, en Anden herfra fik i Geographi Non, dette har, som Rectoren selv siger, jaget ham en Skræk i Blodet for al Dimition og at han nu vil tage Alt paa det Strængeste. - Daglig yttrer han Uvillie over mig og naar jeg om Søndagmorgen kommer med min latinske Stiil ryster han, ved enhver Feil, min Sjæl med de frygteligste Sandheder. At han vil mit Vel, tør jeg ikke tvivle om, men enhver Ting vækker hans Uvillie og jeg lever i den frygteligste Spænding. Mine Venner kan jeg ikke skrive til om disse Ting; enten maatte jeg jo da hæve mig selv paa hans Bekostning, og det var skammeligt, eller ogsaa vilde mit Klynkeri ganske støde dem fra mig; og hvad hjalp saa det Hele? Men til Dem, kjære Velgjører! tør og kan jeg jo betro mig, kun at De ikke taber Taalmodigheden. - Jeg vil sige Dem Meislings Ord til mig i de sidste 14 Dage, omtrent de samme han har brugt og De vil sikkert undskylde mit Mismod. - Forrige Søndag kom jeg med min Stiil og vred over Feilene, sagde han da: "Jeg fortvivler over Dem, naar jeg tænker paa Dimition,! ved Artium fik De 0 for saadan en Stiil. De tænker at et eneste Bogstav gjør Intet, om De skriver e eller i, er det samme. Havde jeg tænkt paa det, da havde jeg aldrig taget Dem med til Helsingøer. De er det meest bornerede Hovede, jeg har kjendt, og saa troer De dog at De er Noget; var De virkelig Digter, saa bort med Studeringer! opoffer Dem ganske for Poesien! Kunde De ikke leve heraf i Danmark, saa er hele Tydskland for Dem. Men De duer til Intet! En Drikkevise, kan De vel sagtens komme til at skrive, rime noget om Sol og Maane, men det er kun Drengestræger. Jeg kan ogsaa skrive, sikkert ligesaa godt som De, men det er kun Narrestræger. - 2 Aar har De for Dem; De maa kunne blive indkaldt, men det siger jeg Dem, saaledes bliver De ikke engang demiteret. Fra min Side skal der gjøres Alt og jeg har bedet Lærerne ret at tage Dem i Klemme, men det hjælper ikke, naar De først bliver Student vil De ret bruse, De bliver gal, kan aldrig bruges til nogen Ting!" - Hans Ord rystede mig, thi Manden havde Ret og at han meente det ikke ilde overtydede mig dette, at han sagde, da han mærkede min Smerte: "sid dog rolig! det er ogsaa een af Deres Feil! kan De blive saaledes, fordi man roligt sidder og retter Deres Stiil og siger Feilene, hvorledes vil De da være til Artium? - Man maa kunne beherske baade Sjæl og Legeme!" - Nu var han ganske mild den Dag, men den næste Dag begyndte Alt ved det Gamle, og hans Uvillie er tiltaget Dag for Dag. - "De er doven!" siger han, "en utaalelig Kegle, et galt Menneske, et dumt Fæ!" o, s, v. - Jeg har sagt ham min Sjæleqvide, mit Mismod, den Forvirring hans Hæftighed bringer mig i, men han troer mig ikke. - Sidste Søndag sagde han: "Jeg er hjertelig kjed af Dem! Desuden veed jeg nok at De vil aldrig kunne lide mig fordi jeg har sagt Dem Sandheden; - De er et flaut dumt Væsen; o.s.v." - Men paa Skolen er det endnu meget værre.- Jeg frygter for at kjede Dem med at sige Ord for Ord, men Resultatet er dog, at, han fortryder at have taget mig med til Helsingøer, og det var jo aldeles hans egen Skyld, han kjendte mine Evner og mit hele Væsen, selv foreslog han det, at jeg skulde følge. Han siger Qvistgaard har fordærvet mig, maaskee? Manden var mild og blid og tog mig ikke med denne nødvendige Strænghed. Men jeg har i Alt føiet mig efter Rectoren, med Glæde gjort Alt; i henseende til Fremgang kan jeg ikke gjøre mere end jeg gjør, og han er dog saa utilfreds. - I disse 2 sidste Dage har han været meget hæftig paa Skolen, kaldet mig: "et Menneske uden Følelse eller Ære, ellers vilde jeg nok vise mig bedre eller pakke mig, som han ønskede; at jeg var gal og kunde lade mig sætte paa Kunstkammeret i et Skab og tale Græsk[,] jeg vilde da vist faae mange Tilhørere. - At han nok snart skulde blive mig qvit, da jeg ikke vilde frem."- Dog jeg kan ikke sige Dem Alt, jeg kan ikke gjøre Dem min Stilling tydelig. - Evig og altid udskjældt, aldrig at høre en Opmuntring, men at see den mørkeste Fremtid; ved Bordet maa jeg sidde taus, og neppe seer han til mig, og paa Skolen, mellem de Andre, udskjældt og beskjæmmet. - O kjære Velgjører, der kan ikke blive noget af mig! jeg er dum, forvirret og flygtig. - Han er kjed afmig og det vil aldrig blive bedre, maaskee kan jeg som før igjen vinde hans Godhed, men det er ikke vedvarende, han vil kunne faa Grund til Uvillie igjen og Enden bliver da, at jeg ikke demiteres; Privatunderviisning tænker jeg slet ikke paa, naar jeg ikke kan fra Meisling, saa er det umueligt. - Men slaa ikke Haanden af mig, De har rigtignok slet ingen Glæde af min Person, men jeg maa fortvivle skyder De mig ud i den vide Verden. - Kunne jeg pludselig bevirke en Forandring til det Bedre, da vilde jeg sikkert vinde Meislings Interesse, men det kan jeg ikke; jeg seer ingen Udvei og jeg bør ikke tære den Pengesum jeg allerede for længe har tæret af! - Der bliver aldrig noget af mig! men jeg vil ikke jamre for Dem; vel veed jeg at Alle vil forlade mig naar jeg kommer fra Studeringerne, at det vil være en skrækkelig Overgang, men det maa være, det bør være; min gamle Moder smerter det mig mest for; men De vil jo ikke slaae Haanden af mig. Det er slemt, at der er bleven gjort det for mig som der er gjort, Deres Forventninger har jeg skuffet, og jeg kan aldrig erstatte dem; - Men De bliver vist vred for mit lange Brev, da jeg kunde have sagt Alt kortere, og dog vilde jeg endnu sige saa Meget; Interesse tør jeg ikke haabe, men hav Medlidenhed med mig ellers maa jeg fortvivle. Det er forsildig til at gribe til Haandværk, men der er jo mange andre Ting, - ærlig er jeg, og det er jo dog Noget, jeg skal vise al Føielighed og Opmærksomhed, - Tydsk, i det mindste, troer jeg nok jeg kan noget af, maaskee kan jeg bruges paa et Contoir, eller til hvad De synes, det er det samme hvor det er, i Jylland eller Norge, omendogsaa det var paa een af vore udenlandske Øer; men slaa ikke Haanden af mig! jeg har kun Dem! De maa give mig Liv eller Død. - Ved Gud jeg skal aldrig jamre for Dem mere, naar jeg kun kan blive noget nyttigt; jeg seer Deres Utilfredshed, Deres Vrede, men o Gud jeg kan ikke gjøre derfor. "Jeg duer ikke til Noget, jeg bør rive mig bort!" har M tydelig nok sagt mig og jeg seer her ikke uden den mørkeste Fremtid for mig; hjælpe mig kan De sikkert, og De vil det vist, De vil ikke lade mig fortvivle;-

Deres inderlig taknemlige Andersen.

Tak for Bøgerne, jeg har rigtig modtaget dem. - Jeg maa sende denne Qvitering som jeg fik igaar; den 27 er mit Qvartal ude hos M, maaskee De vil skrive mig til den Dag. Hjælp mig Velgjører, her bliver jeg til Intet men er aldeles et Udskud og fortvivler over mig selv. Lev vel! Undskyld den slette Caligraphi, men min høire Haand er daarlig, saa at det smerter mig ved hvert Bogstav.-

Tekst fra: H. C. Andersen og det Collinske Hus.